Utenpå mestrer jeg alt. Livet har lært meg det. Men innerst inne finnes det fortsatt et lite barn, som ikke alltid blir tatt vare på når det trenger det som mest.

Jeg glemmer henne ofte. I hverdagen, i rutinene, i komfortsonen, har hun et indre univers å boltre seg i. Der driver hun med sitt, og jeg enser henne ikke. Vi har ikke noe særlig kontakt.

Men det hender at hun bli lokket fram. Når det er noe lekent på gang. Noe spennende. Noe hun har lyst til å være med på. Da kan jeg merke henne. Fordi hun er så utrolig glad. Hun hopper og hviner av glede. Jeg kunne aldri ha gjort det. Hva ville folk ha sagt. Men inni meg gjør hun det. Og jeg tillater det, så lenge det ikke synes utad. Så lenge jeg har kontrollen. I noen situasjoner hender det at hun får komme helt ut. Litt. Og det elsker hun. Men jeg passer på å si ifra hvis det blir for mye. At hun må tenke på hva de andre vil tro om oss.

Det er verre de gangene hun blir redd. De gangene hun kommer fram fordi jeg ikke passer på. Jeg vet det er enkelte ting hun er veldig redd for. Når det blir mange, skumle mennesker på en gang - og monstre! I slike settinger gjør hun alt hun kan for å stoppe meg fra det jeg holder på med. For at hun ikke skal ødelegge for meg ignorere jeg henne. Jeg stenger henne inne og later som hun ikke finnes. Og så gjør jeg det jeg vil. Jeg svikter henne, innerst inne vet jeg det. Hun kryper inn i kroken, sitter og skjelver og gråter, forlatt, helt til jeg er ferdig. Og det er ubehagelig. Selv om jeg ikke ønsker at det er slik, påvirker hun meg. Ting blir ikke slik jeg har tenkt.

Det er ikke så lett å bli det bevisst. Det indre barnet. Å ivare ta det. Trøste det, gi det trygghet. Beskytte henne når det trengs. Å være den sunne voksne. Å være ens egen sunne forelder. Hvor blir hun av i livets vanskelige situasjoner? Lar jeg henne stå der alene, mens jeg stikker av?

Helbredelsen. Å se alle delene, erkjenne, anerkjenne, elske alt ubetinget. Alt jeg skammer meg over. Alt jeg ikke syns er bra nok. Alt jeg syns er stygt ved meg selv. Til og med den harde dommeren. Skyggene i mitt liv. Det jeg ikke ønsker å se. Det jeg fornekter og låser inn, innerst og nederst i kjelleren.

Helbredelsen. Å se det. Å elske det hele. Ubetinget. Da åpner hjertet seg. Da får røttene næring. Da kan jeg også glede meg. Til tross for. Selv om.

💚💚💚

Hilsen Trude, bevissthetstrener.