Jeg spør andre om råd. Om hva de tror er riktig for meg å gjøre i forskjellige situasjoner. Jeg ber dem vurdere mitt liv og si hva de tror er best for meg. Men hvem andre kan vel fortelle hva som er best for meg?

Ingen. Ingen kjenner meg selv slik jeg gjør det. Ingen andre er som meg. De kan bare se det ut fra sitt perspektiv. De kan bare se hva som ville vært riktig for seg.

Jeg søker bekreftelse fra andre. Jeg vil ha forsikringer. Trygghet. Jeg vil ha en livline. Jeg vil ha sikkerhetsnett. Jeg vil at andre skal gi meg svarene. At det skal finnes en fasit. Dette er motstykke til mine drømmer. Ønske om frihet. Om lykke. Om glede. Om eventyr - magi! Om nye verdener jeg ikke kjenner, der jeg ikke kan gjenta meg selv men skape noe nytt. For hvilken glede er det i å gjenta noe gang etter gang? Hvilke muligheter ligger i det forutsigbare? Overlevelse og en form for trygghet, kanskje - men ikke eventyr og drømmer!

Jeg står midt i mellom de to. På den ene siden - søken etter trygghet. Stabilitet - men ingen tillit til de iboende kreftene som kan møte det ukjente og få meg til å vokse og trives. På den andre siden drømmene, som jeg ser er innen rekkevidde, men tør jeg slippe meg over kløften uten sikkerhetsline? Jeg vil ikke bare overleve. Jeg vil leve. Kjenne det kile i magen. Strekke meg etter mer enn trygghet. Se hva jeg er i stand til. Er jeg villig til å risikere?

Jeg spør andre om råd. Hva bør jeg gjøre? De svarer.... men selvfølgelig kan de ikke gi meg svaret jeg er ute etter. Innerst inne vet jeg at ingen kan gi meg et riktig svar. Andre enn meg selv, da. Innerst inne vet jeg at jeg kan velge mellom det å ta en ny runde med noe jeg har prøvd før - eller jeg kan velge det nye og ukjente. Innerst inne vet jeg hva jeg kommer til å velge....