Jeg har en drøm og innser at det ikke er selve resultatet jeg er ute etter.

Drømmen ser jeg inni meg. Som bilder. Noen ganger flyktige glimt. Andre ganger som tydelige bilder knyttet til glede og entusiasme, og lykke. Jeg tror den er «der borte». Ikke her. Men jeg kan føle den.

Drømmebildet roper på meg. Høyere og høyere. Ofte har jeg overhørt ropene. Jeg har holdt meg for ørene og tenkt «dette er ikke fornuftig». Men drømmen gir seg ikke. Den er som en magnet som drar meg inn på sporet mitt. Og når jeg først gir etter, oppdager jeg at jeg er på det sporet, på den veien som er ment for meg. Der jeg får fram det beste av meg. Lidenskapen, kreativiteten og gleden. Der jeg har plass til å blomstre. Meningen og lykken er ikke drømmebildet i seg selv, men å få gjøre det jeg elsker. Å være den jeg egentlig er.

Først trodde jeg at lykken lå i enden av regnbuen, der drømmebildet var. Men når jeg ga etter oppdaget jeg at lykken var å komme inn på den veien som var ment for meg.

Drømmebildet har gjort jobben sin. Guidet meg. Nå tror jeg snart at nye drømmebilder vil dukke opp og lede meg videre, enda lenger enn jeg har gått før – på veien som ligger der å venter på meg og som ikke har noen ende.