Jeg flyter. Danser. Jeg glir inn og ut av bevissthet. Av klarhet og tåke. Av glede og av sorg. Jeg lever. Jeg er sjel og jeg er menneske. Ingenting og alt. Ikke døm meg. Ikke tro at du vet hvem jeg er. Ikke avskjær meg. Ikke forlat meg.

Kjærligheten. Den som bare er der. Glemt. I dvale. Den som plutselig blir vekket til livet. Kanskje av deg. Av vinden. Av smerten. Av lyset. Og stiger opp og ut i verden. Gjennom meg. Gjennom mitt hjerte. Jeg følger med dit den tar meg.

Jeg stanser. Ser meg omkring. Hvor er jeg? Jeg har visst satt uryddige spor etter meg, men det tenkte jeg ikke på. Jeg var så i ett med rusen. Som en virvelvind raserte jeg stien jeg gikk på. Jeg glemte å se hvor jeg gikk. Jeg glemte å være varsom.

Kjærligheten gikk i dvale igjen. Trakk seg tilbake, dit jeg ikke kunne bli med. Den trakk seg inn i sitt beskyttende skall, like plutselig som den ble vekket fra søvnen. Der den igjen ble glemt. Jeg står alene igjen. Føler meg forlatt. Overlatt til meg selv. Hvilken kraft har vel jeg uten kjærligheten? Hvem er jeg uten den? Hva er kjærligheten uten meg?