I snøen ser jeg spor. Jeg går der du har gått før meg. Jeg finner dine spor, fordi jeg ikke vil ha snø i støvlene. Du har tydeligvis ikke vært redd for å få snø i støvlene, slik som jeg. Eller du har i hvert fall ikke latt det stoppe deg.

Jeg går oppover fjellsiden. Dine spor viser meg vei. Jeg går og tenker på mitt, mens mine føtter automatisk leter etter dine spor. 

Jeg har kommet høyere og utsikten er vakker. Langt der nede ser jeg fjorden og fjellene rundt med snødekte topper. Plutselig stopper sporene dine. Jeg er i villrede. Jeg har lyst til å gå videre, men skal jeg gjøre det? Det vil kreve mer av meg. Jeg må følge med på hvor jeg går. Jeg må vasse og bryte vei i snøen. Jeg må være til stede for ikke å gå meg vill.

Jeg står en stund å ser meg rundt. På tvers av sporene våre har det gått en hjort. Jeg følger sporene dens til over den lille bakketoppen ca. 10 meter unna, og ser dem forsvinne nedover fjellsiden inn i krattet. Jeg undrer meg over om hjorten vil reagere på at et menneske har gått samme vei. Jeg lurer på om jeg blir betraktet av hjorten i dette øyeblikket. Det føles ikke like trygt å følge hjortens vei.

Jeg bestemmer meg for å snu og gå nedover igjen. Jeg følger våre spor nedover bakken, samme vei som jeg har kommet.

Mange velger å gå i andres spor. Det krever noe å velge en ny vei. Være den første som går opp stien. Å være den første som skimter et nytt mål der framme et sted. Ser en ny mulighet. En visjon eller drøm, sterk nok til å legge ut i ukjent terreng og risikere å få snø i støvlene.