Det har vært nok smerte, nå. Jeg legger den fra meg.

Det kunne pågått i det uendelige, men nå skal det ta slutt. Jeg legger sverdet ned. Vasker sårene og lar dem få ro til å gro.

Jeg går inn i fredens rom og finner hvile. Rommet har åpnet sin dør for meg nå, når jeg har lagt sverdet ned. Jeg er rede til å gå inn i rommet som ligger midt imellom – på terskelen mellom lidelsen og kjærligheten. Når jeg har hvilt nok og kommet til krefter skal jeg møte deg. Du som er fylt av glede. Du som er fylt av kjærlighet. Snart, når hjertet mitt ikke lenger higer etter hevn. Når det ikke lenger næres av frykt. Snart, blir det mulig å nå deg.

Jeg har sett bakover. Forankret meg i ting som har hendt i fortiden. Lenket meg fast i smerte fra det som en gang var. Men ikke nå lenger. Det er nok, nå. Rustningen jeg har båret er ukomfortabel. Den er tung å bære. Jeg tar den av og graver et hull til den i jorden. I fredens rom er det ingen plass til den.

Foran meg er lyset. Der står du med glede og kjærlighet i ditt hjerte og venter på meg. Jeg står på terskelen midt i mellom. Jeg går inn i hvilens rom for å finne stillheten. For i lyset kan jeg ikke ta med meg tvil, hat, frykt og lidelse. I lyset hører jeg hjemme.

Den mørke følelsene og tankene drar meg bakover, inn i lidelsen - de gode følelsene drar meg over terskelen og inn i lyset. Fortidens smerte henger fortsatt fast i meg med tynne, sviende tentakler. Så jeg bruker sverdet en siste gang. Kutter trådene, før jeg legger det ned i jorden, sammen med rustningen. Det er på tide å føle gode følelser. Tenke gode tanker. Jeg føler en varm glede i hjertet og tenker på deg som er så vakker. Og vipps, jeg er hos deg – i lyset.kevel vekket den sterke følelser i meg. Jeg var vitne til at den fløy av gårde. Tilbake i min verden lå kun skallet.