Impulsen fra sjelen i mitt hjerte tenner begjæret og drivkraften til å skape.

Men jeg stopper den.

For hva kan jeg komme til å skape?

Jeg har ikke kontroll på resultatet.

Og hva vil folk tro?

Og jeg lider..

Men kraften i impulsen blir ikke borte.

Den pusher meg og pusher meg.

Jeg prøver å døyve den med å ha det travelt med ting jeg mener jeg må.

Jeg sliter meg ut og sier til meg selv at jeg ikke har tid.

Lidelsen blir sterkere og sterkere i takt med at impulsens kraft øker.

Og så. Plutselig. Jeg gjør det. Før jeg får tenkt meg om.

Jeg skaper. Jeg berører. Jeg beveger. Jeg ekspanderer.

En kjedereaksjon som en trykkbølge sprer seg utover i universet.

Etterpå sitter jeg stille. Jeg forstår ikke helt hva som skjedde.

Var det meg som gjorde det? Hvor kom det fra?

Det var så lett.