Kjærligheten, et eget univers. Universet som binder oss alle sammen. Universet vi har til felles. Uendelig stort. Universet der vi kan møtes, bakenfor rammene til kultur, religion og landegrenser.

På jorden kommer kjærlighetens univers fram i glimt. Gjennom hjertene til mennesker som er knyttet til hverandre. Gjennom øynene til de vise som ikke lenger føler behovet for å vinne. De som vet at vi alle er av samme familie og vet at kjærlighetens univers rommer oss alle. Gjennom dyrenes og barnas ubetingede naturlige evne til å elske, før hjerteportene blir lukket.

Jeg er en som elsker. Jeg har sett og følt kjærlighetens uendelighet. Jeg har vært i ett med det når porten til hjertet mitt har stått åpen. 

Når jeg føler meg trygg og tillitsfull kan porten stå på gløtt. Enkelte menneskemøter får porten til å åpne seg på vidt gap. Jeg kjenner meg fylt av velvære, glede og varme. Jeg har så mye å gi til andre. Men som et lyn fra klar himmel kan porten slamre igjen. Fordi jeg blir redd. Fordi jeg føler meg skamfull. Fordi jeg føler meg liten og maktesløs. Fordi jeg føler meg undertrykket. Da fryser jeg.

Hvordan skal portene til kjærligheten få åpne seg hvis vi møter hverandre med mistillit, misunnelse, hat og frykt? Hvordan skal et redd lite barn kunne åpne sitt hjerte hvis det blir møtt med misbruk, undertrykkelse og makt?

Jeg ser på deg og du smiler til meg. Når våre blikk møtes åpnes hjertene våre seg på vidt gap og vi møtes i kjærlighetens univers. Jeg er ikke redd deg. Du elsker meg. Vi møtes bakenfor alle historiene om rett og galt.