Jeg har besteget mange fjelltopper i mitt liv. Noen turer har vært bratte og ulendte, andre behagelige med en passe stigning. Livet er fullt av utfordringer, ikke sant? Vi har alle mindre eller større "fjell" å bestige.

Jeg har sett massive fjellvegger, som ved første øyekast ser umulige ut å bestige. De kan plutselig komme til syne - tårne seg opp rett foran meg når jeg minst venter det. Overveldet har jeg tumlet rundt nede i dalen nedenfor og lurt på hvordan jeg skal klare å komme meg opp på toppen og over til den andre siden.

Fjellveggen kaster skygge og sperrer for sola. I den mørke dalen vil jeg ikke bli værende. Jeg begynner å se etter sprekker i fjellveggen jeg kan finne fotfeste i. Jeg begynner å se meg ut den beste ruten til toppen. Men av og til kan jeg ikke se mer enn den første lille biten, og jeg må ta en sjanse hvis jeg skal komme meg videre.

Noen ganger bestiger jeg fjell uten sikkerhetsutstyr. Jeg må stole 100% på meg selv og ha tillit til at det kommer til å gå bra. Gi slipp på kontrollen. Hvis jeg tviler setter jeg livet i fare.

Andre sier "Nei, du kan ikke gå opp dit, er du gal?". De er redde og vil heller at jeg skal leve et liv i bunnen av dalen, i skyggen, sammen med dem. Men jeg vil mer. Jeg vil våge å risikere, mestre og ekspandere. Jeg vil kjenne sola skinne og se hvilken utsikt som åpenbarer seg fra toppen.

Jeg samarbeider med naturlovene og møte hvert skritt med det som trengs. Styrke, list, smidighet og letthet. Jeg bruker mine erfaringer og egenskaper underveis. Jeg vet innerst inne at dette fjellet ikke hadde åpenbaret seg for meg hvis det ikke var mulig å bestige det.

Ett skritt av gangen. Hver høydemeter gir meg nye perspektiver på det som er og det som har vært. Grep for grep - jeg griper det nye og slipper taket i det gamle. Den mørke dalen forsvinner der nede i dypet, samtidig som mitt perspektiv fra hvor jeg er i øyeblikket stadig ekspanderer og forandrer seg. Jeg fryder meg!

Når fjellveggen ikke lenger står i veien for utsikten kan jeg endelig skue mot en ny horisont og sette nye mål og begynne reisen inn i et nytt eventyr. Fra toppen velger jeg ruten. Noen ganger velger jeg den letteste, andre ganger en mer utfordrende en.

Slike fjelltopper er personlige. Ingen fjelltopper bestiges på samme måte. Og utsikten vil åpenbare seg forskjellig for hver enkelt på toppen. Ingen andre kan fortelle meg hvordan eller hvilke fjell jeg skal bestige, hva som er mitt neste mål eller hvilken rute jeg skal velge. Andre ser bare utsikten fra sine egne fjelltopper - ikke fra mine. Så jeg tar meg god tid - når jeg har nådd toppen skuer jeg utover landskapet helt til jeg kjenner gleden og den gode følelsen av i hvilken retning jeg ønsker å ta mitt neste skritt.