Min rustning er mitt panser. Den beskytter meg fra mine fiender og verdens styggedom.

Den stenger meg også ute fra verden, så jeg aldri kan føle tilhørighet – og den stenger meg inne så jeg aldri kan føle meg fri. I mitt univers tror jeg at jeg trenger den. Nå er jeg fanget her inne og kan ikke komme ut. Ingen kan nå inn til meg.

Jeg var engang så sårbar, så myk. Gleden, håpet og kjærligheten så sterk. Men skuffelsen og smerten ble så stor. Sjokket kom som et tomt mørke, jeg ble et offer ute av stand til å forsvare meg selv.

Jeg ikledte meg mitt første lag. Et tynt lag av metall, som ga meg litt beskyttelse mot all smerten, alle slagene som kom. Så nødvendig for at jeg skulle holde ut.

Jeg bygget min rustning, mitt eget ugjennomtrengelige rom. Rustingen ble tykkere for hvert år som gikk. Gjorde meg i stand til å kjempe i krig. Som årringene i et tre, lag på lag, bygde jeg min rustning mer og mer solid.

Jeg kunne kjempe hardere og hardere kamper, slå tilbake på andres angrep. Og min rustning vokste med meg til ingen lenger kunne beseire meg.

Min rustning har nå blitt ugjennomtrengelig, hard og kald. Jeg lever i mørket og har kun små glugger jeg kan titte ut. En rusten kjetting med hengelås holder den sammen. Hvor nøkkelen er, vet jeg ikke lenger.

Jeg kan knapt huske min første kamp, det er så lenge siden. Og tiden da jeg var fri men sårbar, er et fjernt minne. Fri og sårbar… var det virkelig meg?

Jeg står på slagmarken. I min hånd har jeg et sverd. Hver skapning har blitt min fiende. Mitt kalde, harde ytre vekker frykt i alt som lever. De som prøver å nå inn til meg hogger jeg i to. Rundt meg ligger det avhuggede kroppsdeler. Blod flyter, menn, kvinner og barn dør. Dette er mitt skaperverk, men jeg føler ingen smerte over det jeg har gjort. Jeg dreper dem med letthet, for de angår meg ikke. Jeg tror jeg er beskyttet for smerte her inne i min rustning. Jeg ER en kriger og ingen ting annet! Det står mellom meg og deg. Jeg holder meg selv i live ved å drepe deg. Dette er min verden, det eneste jeg kan.

Rundt meg ligger slagmarken stille. Trykkende av død og fordervelse. Jeg står igjen alene. Ingen flere å nedkjempe. Stillheten er overveldende. Den siste dråpe offerblod drypper til jorden fra mitt sverd.

Rustningen som til nå har holdt meg i live føles plutselig som en tvangstrøye. «Det er varmt her inne! Det er trang her inne! Det er for liten plass for meg her – jeg vil ut!»

Jeg får panikk og prøver å slite rustningen av meg. Men den er sterkere enn meg. Den rustne hengelåsen nekter å gi etter. Den holder rustningen sammen som en evig pakt.

Jeg synker sammen i utmattelse – og igjen er jeg offeret. Kraftløs gir jeg opp. Jeg lukker øynene og sakte siger jeg inn i mitt indre mørke…

Langt bortenfor kan jeg høre en forsiktig banking. Som en forstyrrende vibrasjon i min indre mørke natt tiltrekker den seg sakte min oppmerksomhet. Bankingen gir seg ikke. Den blir sterkere og sterkere. Sakte våkner jeg til live igjen. Jeg hører barnelatter og kjenner en svak, beroligende lukt av blomstereng gjennom min nese.

Jeg slår opp øynene og ut gluggene i rustingen ser jeg henne. Hun har blomster i sitt hår og en lett kjole som blafrer i vinden. Med sine bare føtter danser hun rundt meg og ler som kun et uskyldig barn kan le. Jeg ligger på en blomstereng. En lett vind leker med hennes hår, strå og trær danser med henne i en fullkommen harmoni.

Minnene fra den gangen jeg var et uskyldig barn lokker på meg og jeg kan kjenne jeg lengter tilbake. Mitt hjerte våkner til live og banker raskt i mitt bryst. Sverdet ligger uvirksomt på bakken. Jeg møter hennes blikk og kan kun se kjærlighet og glede, som om hun sier «Kom ut til meg!»

Rundt halsen har hun en nøkkel i et kjede. Hun løfter sverdet som ligger på bakken og tar nøkkelen og kjede i den andre. Hun rekker begge deler mot meg og ber meg velge. Jeg vet jeg kan drepe henne med et sverdslag, men hun er uvitende om denne skjebnen som kan vente henne. Uredd, uskyldig. Hun rører ved meg.

Som en demning som brister åpner mitt hjerte seg, og tårene renner som en syndeflod fra mitt indre. Jeg vil så gjerne kjenne hennes myke kinn mot mitt. Hennes lille hånd i min.

Jeg griper nøkkelen og stikker den i hengelåsen. Den knirker og er treg, men plutselig gir den etter. Rustningen faller til jorden.

Der står jeg, hudløs og naken. Blek og gjennomskinnelig. Men jeg står selv, på mine egne ben, uten rustningen som har hold meg oppe så lenge. Jeg kan kjenne gresset under mine føtter og vinden som leker på min skjøre hud.

Hun tar min hånd i sin. Med hennes hånd i min går vi sammen. Endelig. Jeg usikker, hun lykkelig. Jeg hadde glemt henne – mitt indre barn.