Tid nok

Tiden er som den er. Vi kan ikke stanse den. Tiden. Noen ganger opplever jeg at det er for lite av den. Men på samme tid er det egentlig en rar tanke, fordi tiden er jo alltid akkurat nå. Det eneste jeg har er dette øyeblikket.

Vi må hele tiden velge hva vi skal bruke øyeblikket til. Det er valget jeg tar i dette øyeblikket som leder til hvordan jeg tilbringer det neste. Men jeg kan aldri leve i et annet øyeblikk enn det jeg er i.

Jeg har hørt mange i tidsklemma si at de ikke føler de strekker til. Skyldfølelse og dårlig samvittighet skapes. Og dertil stressreaksjoner i kroppen. Men er det ikke en form for galskap å få dårlig samvittighet for noe som er umulig? Det er ikke mulig å være to steder på en gang. Selv om det er umulig prøver jeg. For i stedet for å være i det øyeblikket jeg har valgt, lar jeg tankene vandrer bort til det andre "øyeblikket" som jeg ikke valgte.

Hvorfor ikke bare slutte fred med dette? Ta det valget jeg mener er best for meg og glede meg over det. Være tilstede i det. Vel vitende om at noe annet egentlig ikke er mulig.