Lysets betydning er stort. Det lyser opp i mørke kroker i sinnet. Tvinger trollene som gjemmer seg i de mørke krokene fram. Og alle vet at når lyset treffer trollet så sprekker det og blir til sten.

Jeg elsker å se på talentprogrammer. Eller; jeg elsker de øyeblikkene da et menneske gjør det det elsker mest av alt. Det er så utrolig tilfredsstillende og se en forknytt person står på scenen, og i det vedkommende synger ut sin indre sannhet så skjer det en transformasjon. Og vibrasjonene fra dette sprer seg utover som ringer i vannet, og når definitivt helt hjem til meg.

Nå er jeg her. Uten ord. I en kropp. Innerst i en hule i fjellet. Stille. Fjellet omslutter meg. Jeg sitter på en skinnfell. Et dyr er slaktet og drept med egen kraft. For mat. For overlevelse. For varme. Dyret ga meg sin kropp, sitt blod, og satte sin sjel fri.

Når jeg havner i en slik situasjon, trenger jeg å ta et skritt tilbake. Få distanse til situasjonen. Finne roen. Inni meg har jeg et guiding-system som kan fortelle meg hva JEG skal gjøre. Min indre individuelle oppskrift. Det finnes et uendelig antall «sannheter» der ute. Men jeg må finne min egen.

Det finnes så mange dimensjoner og lag. Når du står og ser ut gjennom vinduet er fokuset ditt vendt mot det som foregår i verden der ute. Men plutselig oppdager du en ny dimensjon som du ikke så tidligere. Du ser speilbildet av deg selv i glassruten.

En ubevisst eller automatisk måte å håndtere triggere på, er å projisere «skylden» ut på den andre. Slik vil også den andre lett bli trigget, og en krangel eller argumentasjonskrig kan raskt få eskalere.

til. Å følge hjertets vei krever mot. Å trå nye spor i urørt mark, uten å vite hva som kommer til å hende. Det er som å legge ut på eventyr. Men ofte velger vi tryggheten først.

Vi lager oss fantasibilder basert på vår indre lengsel og det vi føler vi mangler, og prøver å putte den andre inn i en passende rolle i den fantasien. En fantasi som ofte har den hensikt at vi tror den vil gjøre oss lykkelig.

Min rustning er mitt panser. Den beskytter meg fra mine fiender og verdens styggedom.

Jeg er en perfeksjonist. En som liker å planlegge for å sørge for at alt blir perfekt. Men hvilken verdi har vel en god plan hvis det ikke kommer handling ut av det?

Jeg har besteget mange fjelltopper i mitt liv. Noen turer har vært bratte og ulendte, andre behagelige med en passe stigning. Livet er fullt av utfordringer, ikke sant? Vi har alle mindre eller større "fjell" å bestige.

På samme sted, men i hvert vårt parallelle univers.

Det har vært nok smerte, nå. Jeg legger den fra meg. Det kunne pågått i det uendelige, men nå skal det ta slutt. Jeg legger sverdet ned. Vasker sårene og lar dem få ro til å gro.

Jeg fant en skadet fugl. "Hva skal jeg gjøre?" tenkte jeg. Den lå ved veikanten, den kavet og gispet etter luft.

Hvem er du? Jeg ser en kropp. Jeg ser et ansiktsuttrykk. Jeg hører hva du sier. Men er det deg?

Jeg flyr over jorden. Det skjer noe med meg når jeg er ute å reiser. Et brudd med vanene gir meg mulighet til å vipper meg ut av det låste.

Farvel min venn. Jeg blir ikke med deg videre. Spillet vi har spilt sammen har kommet til en ende. Jeg må gå, nå.

Mennesker - skapt for utvikling og endring. Vi er kreative skapninger med et stadig større potensial enn det vi lever i øyeblikket. Finnes det egentlig noen grense for hva vi kan få til?

Kjærligheten, et eget univers. Universet som binder oss alle sammen. Universet vi har til felles. Uendelig stort. Universet der vi kan møtes, bakenfor rammene til kultur, religion og landegrenser.

I snøen ser jeg spor. Jeg går der du har gått før meg. Jeg finner dine spor, fordi jeg ikke vil ha snø i støvlene. Du har tydeligvis ikke vært redd for å få snø i støvlene, slik som jeg.

Jeg spør andre om råd. Om hva de tror er riktig for meg å gjøre i forskjellige situasjoner. Jeg ber dem vurdere mitt liv og si hva de tror er best for meg. Men hvem andre kan vel fortelle hva som er best for meg?

Drømmen ser jeg inni meg. Som bilder. Noen ganger flyktige glimt. Andre ganger som tydelige bilder knyttet til glede og entusiasme, og lykke. Jeg tror den er «der borte». Ikke her. Men jeg kan føle den.