Noen mener å lytte til hva hjertet har å si, og følge dets stemme, kan være farlig. Det kan være irrasjonelt og ufornuftig. Frykten for å lytte til hjertet kan handle om så mangt. Hvorfor frykter mennesker hjertets røst?

Utenpå mestrer jeg alt. Livet har lært meg det. Men innerst inne finnes det fortsatt et lite barn, som ikke alltid blir tatt vare på når det trenger det som mest.

Jeg liker på mange måter både dalfører og bakketopper. Det er reisen, når jeg ser tilbake på den, jeg lærer meg selv og verden å kjenne gjennom.

Bevissthetstrening handler om å finne sine egne indre verdier. Og hvordan den enkelte kan finne fotfeste og stå med bena godt planta på jorden, forankret i sin egen indre kjerne. Alene. I gruppen. I relasjoner. Og kanskje trenger vi det mer enn noen gang.

Jeg ser deg. I mengden, mellom alle de andre, som tilsynelatende er like deg. Men de er ikke det. Du er unik. Slik hvert eneste menneske på jorden er det.

Naturen. For meg gir naturen meg rom til å være. Rom til å la tankene få sirkulasjon og oppdrift, så de kan slippes og ikke setter seg fast i et spor og går i loop.

Det er så mye som er vakkert. En detalj, et stort oversiktsbilde, en følelse, en visjon.

Kjærligheten. Den som bare er der. Glemt. I dvale. Den som blir vekket til livet. Kanskje av deg. Av vinden. Av smerten. Av lyset. Og stiger opp og ut i verden. Gjennom meg. Gjennom mitt hjerte. Jeg følger med dit den tar meg.

Lysets betydning er stort. Det lyser opp i mørke kroker i sinnet. Tvinger trollene som gjemmer seg i de mørke krokene fram. Og alle vet at når lyset treffer trollet så sprekker det og blir til sten.

Jeg elsker å se på talentprogrammer. Eller; jeg elsker de øyeblikkene da et menneske gjør det det elsker mest av alt. Det er så utrolig tilfredsstillende og se en forknytt person står på scenen, og i det vedkommende synger ut sin indre sannhet så skjer det en transformasjon. Og vibrasjonene fra dette sprer seg utover som ringer i vannet, og når definitivt helt hjem til meg.

Nå er jeg her. Uten ord. I en kropp. Innerst i en hule i fjellet. Stille. Fjellet omslutter meg. Jeg sitter på en skinnfell. Et dyr er slaktet og drept med egen kraft. For mat. For overlevelse. For varme. Dyret ga meg sin kropp, sitt blod, og satte sin sjel fri.

Når jeg havner i en slik situasjon, trenger jeg å ta et skritt tilbake. Få distanse til situasjonen. Finne roen. Inni meg har jeg et guiding-system som kan fortelle meg hva JEG skal gjøre. Min indre individuelle oppskrift. Det finnes et uendelig antall «sannheter» der ute. Men jeg må finne min egen.

Det finnes så mange dimensjoner og lag. Når du står og ser ut gjennom vinduet er fokuset ditt vendt mot det som foregår i verden der ute. Men plutselig oppdager du en ny dimensjon som du ikke så tidligere. Du ser speilbildet av deg selv i glassruten.

En ubevisst eller automatisk måte å håndtere triggere på, er å projisere «skylden» ut på den andre. Slik vil også den andre lett bli trigget, og en krangel eller argumentasjonskrig kan raskt få eskalere.

til. Å følge hjertets vei krever mot. Å trå nye spor i urørt mark, uten å vite hva som kommer til å hende. Det er som å legge ut på eventyr. Men ofte velger vi tryggheten først.

Vi lager oss fantasibilder basert på vår indre lengsel og det vi føler vi mangler, og prøver å putte den andre inn i en passende rolle i den fantasien. En fantasi som ofte har den hensikt at vi tror den vil gjøre oss lykkelig.

Min rustning er mitt panser. Den beskytter meg fra mine fiender og verdens styggedom.

Jeg er en perfeksjonist. En som liker å planlegge for å sørge for at alt blir perfekt. Men hvilken verdi har vel en god plan hvis det ikke kommer handling ut av det?

Jeg har besteget mange fjelltopper i mitt liv. Noen turer har vært bratte og ulendte, andre behagelige med en passe stigning. Livet er fullt av utfordringer, ikke sant? Vi har alle mindre eller større "fjell" å bestige.

På samme sted, men i hvert vårt parallelle univers.