En oppdagelsesreisendes refleksjoner

Jeg er helt "forgapt" i Aurora (Aksnes). Hvorfor? Med sin musikk treffer hun meg helt inn til sjelen. Vibrasjonen i den klare stemmen hennes, tekstene. Alt ved henne fasinerer meg og åpner hjertet mitt.

Min kropp har blitt 50 år. Men på innsiden er jeg tidløs. Jeg er like nysgjerrig på livet nå som da jeg var yngre. Jeg er en eventyrer som stadig legger ut på ekspedisjoner, blir inspirert av opplevelser i det ytre, og oppdager nye indre dybder. Jeg våkner til liv gjennom mine ekspedisjoner og møter med andre i verden. Blir bevisst. Dermed har jeg et valg: Hva vil jeg egentlig bruke livet til?

Hva vil det si å være autentisk? Hvilket uttrykk får det autentiske i verden?

Her kommer Aurora inn i bildet. Slik jeg opplever henne, er at hun setter høyt det å ikke gå på kompromiss med sitt autentiske uttrykk. Og ja, da kjennes det. Jeg kjenner det. Styrken i uttrykket får finner veien inn til andres autentisitet. Hun vekker andres bevissthet på dette området og minner dem på hvem de er innerst inne. Ved å være seg selv.

Jeg elsker å se på talentprogrammer. Eller; jeg elsker de øyeblikkene da et menneske gjør det det elsker mest av alt. Det er så utrolig tilfredsstillende og se en forknytt person står på scenen, og i det vedkommende synger ut sin indre sannhet så skjer det en transformasjon. Og vibrasjonene fra dette sprer seg utover som ringer i vannet, og når definitivt helt hjem til meg.

Jeg blir så inspirert. Jeg blir minnet om hvordan jeg selv lever og at jeg også lengter etter å være den jeg egentlig er.

Ikke alle har sitt sjelelige talent i musikk. Noen skriver, noen snakker med andre, noen skaper de mest fantastiske kunstverk, noen er eksepsjonelle forskere, og skapere av teknologiske nyvinninger, noen er veivisere, helsearbeidere og lærere. Sjelen kan uttrykke seg på utallige ulike måter. Å plassere seg i en rolle en ikke hører hjemme i føles ikke godt. Men det kan være en del av en prosess på vei til å finne ut hva som er ens autentiske uttrykk. Følelsene som oppstår underveis kan gi en ledetråd inn til den indre sannhet.

Når en finner sin egen indre sjelelige «stemme», kommer gleden og meningen med livet fram naturlig.

Menneskeheten er i utvikling. Gamle strukturer har utspilt sin rolle. Hvordan kan vi legge til rette for at alle mennesker får mulighet til å finne sitt autentiske uttrykk? Hva skal til?

Å holde andre mennesker nede vil slå tilbake på oss. Jeg tror det handler om å se hverandre. Slutte å være så fordømmende. Fordi vi alle dypest sett er ett. Vi klarer oss ikke alene. Vi er avhengig av samarbeid. Kritiserer du en annen, sier det mer om deg selv enn om den du kritiserer. Vi må starte med oss selv.

Jeg har erfart et samfunn som er rigid. Å være en del av et begrenset system, der vi skal prestere på visse områder, innenfor et spekter som ikke passer for alle. Og mange må innta en begrenset rolle for å få det til, og undertrykke deler av seg selv for å få det til.

Jeg applauderer mennesker som Aurora. Som våger å si nei til rammer som er for trange. Som våger å utforske sitt autentiske uttrykk. Og vi trenger flere som henne. Mennesker som går foran og viser oss at det er ok. Hun gjør kanskje det vi alle innerst inne ønsker å gjøre. Gi slipp på frykten for å ikke bli akseptert av felleskapet.

Så hvem er nå jeg, da? Hva er mitt autentiske uttrykk? Jeg vet mer om det nå. Mine oppdagelsesreiser i livet har vekket meg.

Jeg vet at jeg har en forfatter i meg. Jeg har bøtter og spann av kreativitet. Jeg har en unik evne til livsforandrende samtaler, å være en livsveileder ligger naturlig for meg. Og jeg har stor tilgang til visdom som jeg vil og bør deles. Og jeg har så mye mer av det en hva jeg hittil har sluppet til. For det finnes en strøm som skal slippes igjennom og uttrykkes gjennom den jeg er.

Aurora, du går foran. Du viser vei for alle «warriors and weirdos der ute. Og jeg er en av dem.

Takk til Aurora, og alle andre som gjør sitt beste for å være den de innerst inne er.

Gledelig hilsen fra Trude, eventyreren.