Farvel min venn

Farvel min venn. Jeg blir ikke med deg videre. Spillet vi har spilt sammen har kommet til en ende. Jeg må gå, nå.

Jeg står i et veikryss. Bak meg har jeg min historie. Du er en del av den. Foran meg, formet som en Y, deler veien seg i to. Jeg kan bare velge en av veiene. Jeg vet hvilken.

Den andre veien, den som går svakt mot venstre, der finnes fortsatt du. Men den stien er kronglete for meg. Den stien fører meg bort fra meg selv, en vei jeg ikke lenger kan velge. Den andre veien lokker på meg. Min sjel lyser opp stien og lokker meg med sin vakre sang.

Det er meg selv jeg skal være lojal mot. Å være lojal mot deg, vil være å svikte oss begge. Å være lojal mot deg - og dermed måtte forkaste meg selv - kan aldri lede meg inn på veien som er ment for meg. Å ofre meg selv i en forvridd illusjon om at det vil gagne oss, vil ikke gi noen av oss annet enn smerte og lidelse.

Sorgen jeg føler er stor og myk - men ikke smertefull. Det er en naturlig og god sorg. Jeg er rede til å slippe deg. Å legge bak meg det som har vært og ta imot det nye. Det vil alltid føre med seg et vemod, når jeg står på skillelinjen mellom det som har vært og det som skal komme. Det skal kjennes å si farvel til det trygge. Jeg skal legge ut på ukjente stier, der jeg ikke kan forutsi hva som kommer til å skje. En del av meg har fortsatt et ønske om å være forankret i den havnen jeg kjenner, som jeg har kalt hjemme. Men det er mitt hjerte som er hjemme nå. Det tar jeg med meg hvor enn jeg går.

Stillheten i hjerte mitt forteller sitt og gir meg ro og klarhet. Jeg vet hvor jeg står. Jeg vet hvor mitt neste skritt skal gå.

Jeg takker for det som har vært. Jeg takker for møtet og mulighetene du har gitt meg. Jeg takker for hvordan du har møtt meg og det du har delt med meg. Jeg er dypt takknemlig for tilliten du har vist meg, for at du har trodd på meg, bekreftet meg og ønsket meg nær deg i ditt liv. Jeg takker for at du har utfordret meg, provosert meg og speilet min verdi, slik at jeg har lært å se at jeg er verdifull. Jeg takker for bevissthetens gaver som du har gitt meg ved å slippe meg nær deg. Jeg vet at jeg har kommet hit, og står i dette veikrysset, blant annet på grunn av deg. Du har gitt meg ledetrådene jeg har trengt, uten at du selv har vært klar over det. Det takker jeg deg for.

Jeg ber om en siste ting. Jeg ber om din ubetinget kjærlighet. Jeg ber deg om å la meg gå, uten forbehold. Uten å straffe meg for det. Jeg ber deg om å slippe meg fri, slik at jeg kan fly ut i verden for å bli hel. Jeg ber deg takke deg selv for det du har gitt meg, og fordi du slipper deg selv fri.

Din sjel synger til deg. Den roper på deg så du skal høre den. Den vil aldri gi opp og slutte å synge. Du og din sjel er bundet sammen. Sjelen vil aldri gi slipp på deg. Den har forankret sine tråder av lys i deg - tråder som ingen sverd kan kutte. Når avstanden blir stor nok mellom din sjel og deg, vil det gjøre vondt. Du vil føle deg fortapt og tro at din sjel og ditt indre lys har forlatt deg.

Sett deg i ditt mørke og vend din oppmerksomhet innover. Ha tillit. Lytt etter sjelens sang, for den er der. La den føre deg tilbake til veien din igjen. La den lede deg gjennom det vakre landskapet på jorden. Ut av mørket og inn i lyset. La den lede deg til menneskene med kjærlighet i sine hjerter, til det den vil du skal møte. Til inspirasjonen, gleden og kreativiteten. La den lede deg til det livet du lengter etter.

Jeg går nå, våre veier skilles her. Men du vil alltid være hos meg, jeg vil alltid kunne kjenne din vibrasjon. Jeg vil aldri glemme storheten i deg som satte meg fri.

Jeg har beveget meg på stier der jeg har lært det jeg trenger. Jeg har møtt motgang. Menneskebarnet i meg har følt seg forlatt. Jeg har mistet meg selv inn i håpløshet. Du er en av mange jeg har møtt på veien jeg har gått. Du strakte ut en hånd når jeg trengte det. Når jeg trodde alt håp var ute. Du løftet meg opp fra det dype mørke hullet, slik at jeg kunne finne tilbake til stien og gå videre. For en stund har vi gått på den samme stien. Inntil nå. Det er ikke meningen at vi skal eie hverandre. At vi skal være lenket til hverandre og hindre hverandre i å gå vår egen vei, den veien sjelen vår lyser opp for oss.

Er det ikke meningen at vi skal elske hverandre? Bringe ubetinget kjærlighet inn i tid og rom og bakenfor det? Skal vi ikke gi hverandre støtte og kraft til å gå videre inn i det ukjente? Er det ikke meningen at vi skal velsigne hverandre og ønske hverandre god reise? Stå på kaien og vinke farvel når tiden er inne - når et menneskebarn skal gå videre på den veien et menneskebarn må gå videre alene?

Jeg står i krysset, jeg ser på deg. I dette øyeblikk, når våre blikk møtes, blottlegger du din sjel for meg. Jeg lar deg få se min. Vi sier ingen ting, for ord er overflødige. I øynene våre speiles visdom fra levd liv, den som ikke kan forklares med ord.

Tiden er inne. Jeg snur meg, tar et dypt pust. Jeg vet at du blir stående igjen. Jeg tar det første skritte inn på den nye veien - uten å se meg tilbake. 

På gjensyn.