Hjemme igjen

Hvilken glede det er å endelig møtes igjen. Kjenne følelsen av å komme hjem. Til deg som har sett det styggeste og det beste i meg. Du som har opplevd å se min skam og mitt raseri - og likevel aldri avvist meg. I stedet har du elsket meg slik jeg er. Men det kunne jeg ikke bære, ikke den gang.

Hvilken fryd det er å kjenne din dype tone treffe meg med sin enorme, men myke, kraft. Nå vet jeg hvorfor vi måtte skilles for en stund.

Hvilken kraft som vekkes i meg når jeg erindrer at jeg ikke tålte at du så meg. Og nå vet jeg at du elsket meg nok til å slippe meg når jeg trengte det. Du lot meg dra, uten at du prøvde å hindre meg. Min reise har gjort meg godt.

Hvilken kjærlighet som bor i meg, så sterk at den knuser all lidelsen. Det flyter over. Den våknet opp og fylte meg i det jeg tålte å møte deg igjen. 

Hvilken dyp erkjennelse jeg får, når det med ett går opp for meg at du og jeg er av samme kilde. Du viste meg det jeg ikke ennå forsto at også jeg var. Det var derfor jeg måtte dra. Jeg lette etter deg der ute.

Hvilken lengsel jeg har hatt i meg etter kjærlighet. Jeg trodde jeg måtte ut i verden for å finne den - så jeg la ut på en lang reise. Men til slutt forsto jeg at det var det du prøvde å vise meg helet tiden. - At kjærligheten er i meg selv, ikke der ute. Nå er jeg her. Smeltet sammen med deg. Hjemme i mitt eget hjerte.