Kanskje neste gang?

- Hvem eier deg?

Jeg ble født naken til veden, uten en tråd. I overgivelse til den familien jeg ble født inn i. Prisgitt deres evne til omsorg og beskyttelse. Eller manglende evne til sådan. Jeg trodde de eide meg. At jeg var deres.

Nå er jeg voksen. Jeg tenker på alle de gangene jeg har gitt bort meg selv til frykten. Overlatt meg selv i hendene til noen andre, som mer enn gjerne har påberopt seg eierskap over meg. Jeg har latt andre herske over meg. Fordi de kan det. Fordi jeg trodde jeg måtte det. Fordi jeg trodde de visste bedre enn meg.

– Vær så god! Ta meg! lenk meg fast! - har jeg sagt og rukket velvillig fram mine hender. Jeg har gitt fra meg all min kraft til dem.

Jeg tenker på alle de gangene jeg i tvilen på min egen verdi har satt meg selv i bakerste rekke. Jeg har ofret meg. Oversett og valgt bort de fantastis­ke mulighetene livet har invitert meg til. Gitt dem bort til andre.

Jeg lever i evig angst og frykt for å bli avslørt. Kjent skyldig og stilt til ansvar for den jeg er. - For jeg fortjener straff, gjør jeg ikke? Bli brent, halshugget, kastet i fangehullet og satt i gapestokken?

- Er det meg eller deg som er bøddel?

Er ikke sannheten, livets egen ironi, at jeg er den som dømmer meg selv hardest? At jeg ikler meg offermasken av egen fri vilje? At jeg setter meg i fangenskap, spytter på meg selv, plasserer meg i gapestokken og tråkker meg selv ned i dritten?

- Har du ikke hørt stemmen i hjertet ditt hviske til deg?

Jeg har hørt den, som en svak bakgrunnslyd. En svak hvisking som snor seg som en leken vind ut av hjertet og rundt mine organer. Et mykt og varsomt pust som alltid har vært der, men som jeg ofte har overhørt. Som jeg ikke har kunnet tillate meg å lytte til. - Jeg vet ikke om jeg tror på den, jeg kan ikke tro at den er ekte.

De få gangene jeg finner ly fra livets stormer som raser, kan jeg høre den svake hviskingen. Jeg føler den. Men jeg greier ikke holde oppmerksomhe­ten lenge nok til å høre hva den har å si. Jeg er for redd til å tro på den. Jeg vet ikke om jeg kan stole på den.

Stormene i livet mitt har kommet tett, og hviskingen drukner som oftest i støyen, i smerten og kaoset stormene fører med seg.

Jeg er lei av å være redd. Jeg er lei av at andre tar valg for meg. Jeg er lei av å holde meg selv tilbake. Jeg er lei av å tekkes andre for å bli anerkjent. Jeg er lei av å selge min kropp, min sjel og mitt sinn!

- Så ta meg da, hvis du vil ta meg! Så drep meg da, hvis du vil drepe meg! Så løft meg opp da, og sett meg på en pidestall, hvis det er de du vil! Men du skal aldri mer eie min sjel, du skal eie din egen. Du skal aldri mer eie mitt sinn, du skal eie ditt eget. Du skal aldri mer eie min kropp, du skal kun eie din egen!

Kanskje jeg skal lytte til hviskingen i hjertet mitt, nå? Eller kanskje jeg skal skjule meg bak offermasken litt til? Det er det enkleste. Bare til neste gang jeg finner ly mot stormen.