Jeg er stillhet
I stillheten finnes den dype hvile.
Jeg ligger på bakken. På det duggvåte høstgresset. Rått. Kjølig. Jeg, med vindjakke og skjerf. Det er høst. Det er stille. Verden står stille. Nei, ikke verden. Jeg står stille. Jeg ligger i stillheten. Stillheten er tidløs. Jeg er tidløs.
Over meg svever skyene. Som en film på et lerret er det som om jeg ser livet foregå der ute. Men her. Inni meg. Her hviler jeg. I stillheten. Det er her jeg hører hjemme. Det er her jeg vet hva jeg er. Der ute. Der spiller jeg en karakter. Den karakteren jeg trenger å være for å spille med. Den jeg ønsker å være.
Jeg hører hjertet mitt slå. Pulsen og blodet som pumper rundt i kroppen. Men det skjer av seg selv. Jeg observerer det bare. Jeg. Bevisstheten. Jeg er bevisstheten, ikke min kropp. Jeg har en kropp. Jeg setter føttene på bakken. Jeg velger å sette føttene på bakken. Det er regelen for å være med. Jeg må ha føtter for å delta i verden.
Det er tider da jeg har glemt det. Jeg har identifisert meg så mye med rollen at jeg har glemt hvem jeg er. Jeg har gått så sterkt inn i det at jeg glemte at jeg er stillhet. - Og stillheten, den ble borte for en stund.
Her jeg ligger i gresset vet jeg noe annet. Jeg spiller karakteren, jeg ser stadig nye ting, opplever mye. Jeg virvler rundt. Leker. Nyter. Men akkurat når jeg vil, kan jeg gå inn i stillheten og la verden der ute få fortsette med sitt. Her i stillheten er jeg fri. Upåvirket. Ingen uoppnåelige krav. Ingen fordømming. Kun aksept og ubetinget kjærlighet.
De fleste trærne har felt sine blader. Men noen henger fortsatt igjen. Vinden tar tak i et av dem, kaster det rundt, fører det mot meg her jeg ligger på bakken. Det virvler rundt. Danser en dans for meg. For min bevissthet. “Vi ser deg”, sier de. Vinden og bladet vet hvem jeg er. Den ser forbi mine føtter og mitt hjerte som slår. Dansen er for stillheten. Det lander på min panne et øyeblikk, før det igjen danser videre bortover gresset.
Stillheten er meg. Jeg er stillheten og uendeligheten. Der ute er det flyktige. Jaget. Aktivitetene. Alt som får mennesker til å glemme.
Hvor ofte flykter du? Når kjente du sist på stillhet, din egen dype eksistens?
