Det har vært nok smerte, nå. Jeg legger den fra meg. Det kunne pågått i det uendelige, men nå skal det ta slutt. Jeg legger sverdet ned. Vasker sårene og lar dem få ro til å gro.

Jeg fant en skadet fugl. "Hva skal jeg gjøre?" tenkte jeg. Den lå ved veikanten, den kavet og gispet etter luft.

Hvem er du? Jeg ser en kropp. Jeg ser et ansiktsuttrykk. Jeg hører hva du sier. Men er det deg?

Jeg flyr over jorden. Det skjer noe med meg når jeg er ute å reiser. Et brudd med vanene gir meg mulighet til å vipper meg ut av det låste.

Farvel min venn. Jeg blir ikke med deg videre. Spillet vi har spilt sammen har kommet til en ende. Jeg må gå, nå.

Mennesker - skapt for utvikling og endring. Vi er kreative skapninger med et stadig større potensial enn det vi lever i øyeblikket. Finnes det egentlig noen grense for hva vi kan få til?

Kjærligheten, et eget univers. Universet som binder oss alle sammen. Universet vi har til felles. Uendelig stort. Universet der vi kan møtes, bakenfor rammene til kultur, religion og landegrenser.

I snøen ser jeg spor. Jeg går der du har gått før meg. Jeg finner dine spor, fordi jeg ikke vil ha snø i støvlene. Du har tydeligvis ikke vært redd for å få snø i støvlene, slik som jeg.

Jeg spør andre om råd. Om hva de tror er riktig for meg å gjøre i forskjellige situasjoner. Jeg ber dem vurdere mitt liv og si hva de tror er best for meg. Men hvem andre kan vel fortelle hva som er best for meg?

Drømmen ser jeg inni meg. Som bilder. Noen ganger flyktige glimt. Andre ganger som tydelige bilder knyttet til glede og entusiasme, og lykke. Jeg tror den er «der borte». Ikke her. Men jeg kan føle den.

Tiden er som den er. Vi kan ikke stanse den. Tiden. Noen ganger opplever jeg at det er for lite av den.

Min elv, den vil ta meg med seg. Hvem er det som bestemmer hvor elven skal renne? Hva bestemmer?

Innerst inne. Bakenfor alle tankene. Under alle gjøremålene. Innover. Der finnes den naturlige roen. Der finnes stillheten. I den ordløse væren.

Verden står stille. Nei, ikke verden. Jeg står stille. Jeg ligger i stillheten. Stillheten er tidløs. Jeg er tidløs.

Vet du, at innerst inne i enhver stein er det et hjerte som slår? Det er ikke for all å se det. Ikke la deg lure av steinens kalde og harde overflate – for det er ikke hele sannheten om hvem den er.

Impulsen fra sjelen i mitt hjerte tenner begjæret og drivkraften til å skape. Men jeg stopper den. For hva kan jeg komme til å skape?

Lidenskapen. Et lite punkt i fra hvor så mye kraft har sitt utspring. Hvor kommer lidenskapen fra? Den kan ligge i dvale i lang tid. Men plutselig våkner den til live.

Det er mulig å frigjøre seg fra gamle historier. Avsløre dem. Stille spørsmål ved om de er sanne. Ble de ikke til for lenge siden, i en situasjon som for lengst er passert? Er de egentlig fortsatt relevante?

– Vær så god! Ta meg! lenk meg fast! har jeg sagt og rukket velvillig fram mine hender. Jeg har gitt fra meg all min kraft til dem.

Hvilken glede det er å endelig møtes igjen. Kjenne følelsen av å komme hjem. Til deg som har sett det styggeste og det beste i meg. Du som har opplevd å se min skam og mitt raseri - og likevel aldri avvist meg. I stedet har du elsket meg slik jeg er. Men det kunne jeg ikke bære, ikke den gang.